Masdevallia: livlig trekantet blomst, dyrket i et kjølig miljø

Masdevallia har et rykte som hindrer mer enn det hjelper: «en vanskelig orkide, bare for de med klimaanlegg.» Delen om temperatur er sann, men ufullstendig – og dette ryktet fører til at mange kjøper termometre og fortsetter å misforstå hva som faktisk dreper planten, som er vannkvaliteten og substrattettheten. Det er verdt å forstå slekten ut fra dens opprinnelse, fordi nesten alle dyrkingskrav er utledet derfra.

Hvor hun kommer fra, og hvorfor, avgjør alt annet.

Masdevallia er en stor slekt. Kew's Plants of the World Online aksepterer 659 arter, distribuert fra Mexico til Brasil, med en sterk konsentrasjon i Andesfjellene – Colombia, Ecuador og Peru. Det registrerte høydeområdet er bredt, fra omtrent 130 til 3.800 meter, noe som forklarer hvorfor det er så mye variasjon i behov innenfor samme slekt.

De fleste artene som når innenlands dyrking kommer imidlertid fra den øvre delen av denne sonen: Andesskogen, over 1.500 meter. Der er luften permanent fuktig, tåke passerer nesten hver dag, temperaturen svinger lite, og det er ingen reell tørrsesong.

En plante som utviklet seg i dette miljøet trengte ikke å utvikle et vannreserve – det er derfor ikke Masdevallia har en pseudo-kløe . Uten dette reservoaret finnes det ingen plan B: hvis substratet tørker ut, er det ingen steder å hente vann fra. Det er det motsatte av Cattleya, som tåler uker med tørke i sin pseudo-kløe. Å spare vann løser halvparten av dyrkingstvilene – når du er usikker på noe, er det nyttige spørsmålet «hva ville skjedd med denne planten i en skråning på 2.500 meter med tåke?».

Temperaturområdet, ifølge de som publiserer dyrkingsdatablad.

Den amerikanske orkidéforeningens retningslinjer for dyrking er enkle på dette punktet, og det er verdt å korrigere en vanlig myte: det planten trenger er en relativt konstant temperatur , ikke et dramatisk fall mellom dag og natt.

Den viktigste detaljen om den øvre grensen er at det ikke handler om gjennomsnitt, men om topptemperaturer. En ettermiddag på 30 °C gjør mer skade enn en hel uke på 24 °C. Det raskeste tegnet på at ting har gått for langt er at blomsterknoppen tørker ut før den åpner seg – når det skjer, bør du se etter hva som ble for varmt, ikke hva som manglet vann.

Når det gjelder belysning, en nødvendig justering: Amerikanske retningslinjer anbefaler et nordvendt vindu for mindre direkte sollys. På den sørlige halvkule er dette omvendt – her er vinduet med minst sol det sørvendte , og det nordvendte er det sterkeste. Å feiltolke dette er en vanlig måte å brenne papir på, selv når man følger de riktige instruksjonene.

Vannet bringer ned mer Masdevallia enn varmen.

Dette er den delen som nesten aldri dukker opp på listen over «orkideer for nybegynnere», og det er der det virkelige problemet ligger. Masdevallia-orkideer, som resten av Pleurothallidinae-alliansen, er følsomme for akkumulerte mineralsalter. I tåkeskogen mottar planten regnvann og kondens – praktisk talt destillert vann. Behandlet vann fra springen inneholder klor, fluor og oppløste salter som konsentreres i underlaget ved hver vanning.

I praksis er regnvann det første alternativet, og omvendt osmose-filtrert vann er det andre. Som en kvalitetsreferanse fungerer dyrking av sensitive arter vanligvis med vann under 100 til 150 ppm oppløste faste stoffer – en TDS-måler for akvarium er billig og avklarer tvilen. Hvis det lokale vannet er hardt, er det verdt å måle før man skylder på klimaet.

Symptomet på saltoppbygging er karakteristisk og lett å forveksle: bladspissen brenner og mørkner, og starter med de eldre bladene . Det ligner veldig på soppskader, og behandlingen er helt annerledes – vask substratet med godt vann i tilstrekkelig mengde og bytt medium, ikke bruk soppdrepende middel.

Angående hyppighet: substratet tørker aldri helt ut. Dette blir ikke en fast plan, fordi det avhenger av potten, substratet og ventilasjonen – det blir en vane å stikke fingeren mellom barken og kjenne om det fortsatt er fuktighet midt i potten, ikke bare på overflaten.

Høy luftfuktighet krever ventilasjon i samme forhold.

Høy relativ luftfuktighet er et reelt krav for denne slekten – området som er sitert i dyrkingslitteraturen er rundt 70 til 90 %, og under 60 % hemmer planten veksten og knoppen tørker ut. Men det finnes en innebygd felle: høy luftfuktighet med stillestående luft råtner røttene i et substrat som aldri tørker ut.

De to tingene går hånd i hånd. Hver gang luftfuktigheten øker, må luftsirkulasjonen øke tilsvarende. En liten vifte på lav hastighet, rettet mot veggen og ikke mot planten, gjør jobben uten å tørke ut bladene.

Tynt substrat og hyppigere ompotting enn forventet.

Ren torvmose fungerer bra for små frøplanter; for voksne planter er en blanding av fin furubark med perlitt og litt torvmose bedre. Grov bark er ikke egnet: den tørker ut for raskt og etterlater store hull der det fine rotsystemet ikke får feste.

Liten potte, alltid mindre enn det som virker nødvendig. Rotsystemet er tynt og hele systemet er kompakt – en stor potte betyr mye vått substrat uten røtter å fylle, og så råtner den.

Årlig ompotting , eller når torvmosen begynner å bli grøtete. Dette er hyppigere enn med de fleste hjemmedyrkede orkideer, og det er bevisst: gammelt, nedbrutt substrat beholder nettopp det saltet som planten ikke tåler. Den beste tiden er rett etter blomstring, aldri når knoppen fortsatt er på planten.

Tre arter til å begynne med, og den som er mest tilgivende.

Masdevallia tovarensis er den anbefalte sorten for de som er nye i slekten. Den tåler litt bedre varme enn andre, produserer hvite blomster i klaser på tre til fem per stilk – i motsetning til de fleste i slekten, som produserer én blomst per stilk – og blomstrer på slutten av året.

Og det er en spesiell ting som er verdt å vite før du gjør feilen: ikke klipp av stilken etter at blomsten har falt . *Phalaenopsis tovarensis* vil blomstre på nytt på samme stilk i påfølgende år. De som kommer fra Phalaenopsis-orkideer klipper den av vane og går glipp av sesongen.

Masdevallia veitchiana er den mest spektakulære: intens oransje dekket av bittesmå lilla papiller, som skaper en skimrende effekt når de utsettes for lys. Den er peruansk, fra Machu Picchu-regionen, og krever en kjølig natt.

Masdevallia coccinea har store blomster, i rødt, magenta eller hvitt, på en høy stilk. Den er colombiansk, trives i store høyder og er den minst varmetolerante av de tre – best å la den stå til etter at du har forberedt miljøet ordentlig med en tovarensis.

Dyrking av avlinger i varme klimaer: hva som fungerer og når man skal gi opp.

Å bo på et varmt sted hindrer ikke dyrking, men det krever at man skaper et mikroklima. I rekkefølge fra billigst til dyrest: et bad med vindu er vanligvis det fuktigste og kjøligste rommet i huset; et brett med fuktig ekspandert leire under pottene holder på den lokale fuktigheten; og i de kaldeste månedene et rom med klimaanlegg rundt 20 °C om ettermiddagen. De som dyrker i store mengder, velger en klimakontrollert vinkjeller eller et lite drivhus med en fordampningskjøler.

Men la oss være ærlige: de som bor i tropiske klimaer uten noen av disse alternativene, har det bedre med å starte med en annen slekt. Uten den nedre delen av temperaturområdet om natten overlever Masdevallia en stund og blomstrer aldri – og det frustrerer mer enn det lærer. Jeg ville ikke anbefale den til noen som begynner med orkideer og ikke har en måte å kontrollere varmen på.

Oppsummeringen jeg ville gitt til noen som kjøper sitt første eksemplar...

Ta tak i vannproblemet før du tar tak i termometeret. De fleste som kommer til Masdevallia bekymret for varmen, kjøper et termometer, måler omgivelsestemperaturen – og fortsetter å vanne med hardt vann, mens de ser på at planten sakte forfaller uten noen åpenbar grunn.

Vann av god kvalitet, fint substrat som skiftes hvert år, stabil temperatur innenfor riktig område og luftsirkulasjon. Alle fire sammen, fordi ingen kompenserer for mangelen på en annen. Det er slekten som minst tolererer improvisasjon – og til gjengjeld produserer den den mest uvanlige blomsten man kan ha innendørs.